William Hogarth på Tate Britain

Billedlig historieforteller
Utstillingen er bygget opp tematisk og kronologisk. Med et stort antall arbeider, så det er ikke en utstilling man gjør unna på en snau halvtime. Bildene i seg selv er fulle av detaljer og dramatikk, så man kan godt bruke den ovenfor nevnte tidsintervallen på et bilde alene. For eksempel: Marriage A-la-Mode: The Tête a Tête. (Bildet er gjengitt.) Dette er et bilde i en serie av seks, som forteller historien om et hasardiøst og fatalt forsøk på ekteskap i de øver klassene av samfunnet. Vi ser en dagen-der-på situasjon, hvor ektemannen ser ut til å være betraktelig mindre tilfreds med nattens utenomekteskapelige strabaser enn hva som kan sies om hans ”bedre” halvdel. Hun sitter fornøyd med et noe ubestemmelig, men allikevel veldig tilfreds smil om munnen, og ser ut av bildet på noen som i hui og hast har forlatt rommet. Legg også merke til hunden, symbolet på trofasthet, som nysskjerrig lukter på kysen, lite diskret hengende ut av ektemannens frakkelomme. Maleriet kan altså leses som en stillestående teaterscene, hvor hele historien fortelles i et enkelt eller i en serie av bilder.

Dette punktet i en historie ble kaldt det gravide momentet av kunstteoretikeren og kritikeren Diderot. Hans teorier hadde stor innflytelse på 1700tallets kunstforståelse, og hele veien frem til vår tid. Tenk bare på Henri Cartier-Bressons decisive moment, mer eller mindre en modernisering av Diderots konsept om det momentet hvor hele historien; forløpet og hvor det kommer til å lede hen, samles i et eneste bilde. Ser vi videre på den innflytelsen Cartier-Bresson har hatt på fotojournalistikken, kan vi begynne å kjenne oss igjen i Hogarths billedverden.

Dagens pressebilder
Ta for eksempel de ”hårreisende” historiene Se og Hør journalistene (, egentlig kan vi ta mesteparten av den Norske dagspressen med i betraktningen her, men siden det er greit å utpeke en syndebukk, og det faktum at Se og Hør til nå bør være vant med å være denne bukken, kan de fungere som et godt eksempel,) klarer å lese i et knippe bilder, tatt av en obskur fotograf som bruker mesteparten av dagen gjemt i et buskas for å få et toppløsfoto av en eller annen mindre kjent stjerne/kjendis. Hvor på dette kan bli til håndfasete bevis i pressens hender på eksotiske utskeielser, utroskap og vill livsførsel. Fantasien er i det hele godt ivaretatt hos disse journalistene. Det er heller ikke mangel på hvilken kraft fotografier og bilder har som katalysator for denne fantasien. Sett i denne sammenhengen er det en viktig utstilling å få med seg, om man vil kjenne til den billedtradisjonen man opererer i. Alle større utstillinger av historiske malerer er verdig et besøk av hver og en som interesserer seg for fotografi i en større sammenheng.

Hogarth kommeterte de fleste felt som det fortsatt er interesse for i den bredere samfunnsdebatten. Forholdet mellom de med mye penger og de med mindre penger. Kriminalitet, og livsførsel, og ikke minst seksualitet og alle dens gestaltninger. Det er to sett med før og etter akten malerier med i utstillingen. Det ene settet viser kurtisespillet med alle dens gester og intrikate finurligheter før man gjør det man egentlig vil gjøre. (Nesten som en tur på byen i Oslo en lørdagskveld.) Og det lett flaue etterspillet, hvor ingen av partene ser ut til å huske den forløsende utgangsreplikken. Det andre settet viser en seanse som på ingen måte er lystig. Det er klart at den ene parten ikke er interessert i hva det legges opp til. Noe som følges opp i situasjonen etter, hvor den lett flaue atmosfæren er erstattet med en tom og vond stemning. Med enkle men kraftige virkemidler viser Hogarth at en sak har mange sider. Måten utstillingen er organisert på gir oss muligheten til å tre tilbake i historien og se at vi faktisk ikke har forandret oss alt for mye i løpet av årenes løp. Bortsett fra at vi nå ser disse debattene gjennom fotografier, og at vi går i mer moteriktige klær. Nyhetene er ikke så nye som vi måtte tro.

Tradisjonen brakt videre
Det er ikke mangel på fotografer som direkte refererer til malere. Jeff Wall er en av samtidens store billedskapere, som jobber med fotografi, og veldig ofte tyr til Diderots gravide moment. Han iscenesetter historier i enkeltbilder som ofte er kritiske med en satirisk pekefinger til sider ved samfunnet, samtidig som han dirrekte refererer til kjente malerier. Gregory Crewdson som ble omtalt her på Foto.no i anledning Victoria and Albert Museums Twilight utstilling, jobber ene og alene med store iscenesettelser. Hans referanser er mer av populærkulturell karakter og peker ikke på spesifikke malere, men tradisjonen er godt inntakt. Om man skulle ønske å utforske en dirrekte link til Hogarth i samtidskunsten er Yinka Shonibares serie Diary of a Victorian Dandy verdt å spore opp.

Raymond Alv K. Egge
London, mars 2007

William Hogarth på Tate Britain, til den 9. april
Inngang £10 (£8 med rabatter)
Åpningstider 10:00 til 17:50

http://www.tate.org.uk/britain/