Tanker rundt årets bilde 2005

<B>Årets bilde 2005</B>

Fredag 10. mars 2006: Det skjer for toogførtiende året i landets hovedstad. Det er P-dagen for norske pressefotografer. Og her snakker vi ikke P for parkering, - nei så helt tvert i mot. Her snakker vi P for Pris - for Pressefotografiets Pris. Vi snakker, ser og klapper for årets bilder og for fotografene som tok de.

Tolv priskategorier. Tolv prisvinnere. Tolv øyeblikk som av årets jury er kåret til landets beste pressebilder i året som gikk. I Krypten i Oslo Domkirke henger øyeblikkene utstilt på rekke og rad. Farge og sorthvitt. Horisontalt og vertikalt. Mennesker, skjebner og situasjoner i fokus fra fjern og nær.

<B>Årets vinnerbilde</B>
Årets Bilde 2005. Fire menn og to frisørstoler i jordskjelvruinene i Balakot. To som friseres og to som friserer. Som om alt er ved sitt dagligdagse og helt i sin skjønneste orden. Som om det å la seg frisere midt i ruinene hvor femten tusen familiemedlemmer, elskere, naboer, kolleger, fiender og frender for litt siden gikk fra nåtid til fortid, er en helt dagligdags sak. Som om. Og det er mens jeg står og ser på årets vinnerbilde, hvor den ene frisørens hender arbeider ved øret på den ene mannen, fintfølende og forsiktig, at jeg tar inn over meg at det nettopp er det tilforlatelig dagligdagse i dette som er absurd. Dette er dagligdagen til overlevende mennesker. Dette er øyeblikket som dokumenterer at livet gikk videre. Ubønnhørlig leter menneskene her etter trådene som tar hverdagslivets vev videre etter katastrofen som rammet det nordlige Pakistan en tidlig september morgen i 2005. Det handler til syvende og sist om å leve eller dø. I dette bildets øyeblikk handler det uten tvil om å leve videre. Etter alle de som døde. Usentimentalt og absurd og helt, helt virkelig.

<B>The difference that makes the difference</B>
Sannheten – den usminkede virkeligheten, er en essens i pressefotografiet som skal bevares og verdsettes. Som leder i Pressefotografenes Klubb Terje Bringedal så fint sa det under prisutdelingen noen timer før utstillingen åpnet: Hvis bildene ikke snakker sant, hva skal vi da tro på? Nettopp det å vite at bildet fra Balakot er et stykke virkelighet, gjør hele bildet til det det er. Det kunne vært et velkomponert, teknisk fullkomment fotografi av et utendørs absurdteater. Men dette er ikke teater. Dette er et stykke virkelighet. Og nettopp dét gjør hele forskjellen, - the difference that makes the difference. Og jeg ser igjen på den ene frisørens hånd som er i bevegelse ved øret hos mannen i stolen til venstre, og jeg følger blikket til mannen: Et blågrønt blikk ut til livet rundt han. Hva ser han på der han sitter? Hvem tenker han på? Fra hvem fikk han sist en berøring så forsiktig og nennsom? Av en kvinne han elsket som nå ligger begravd under ruinene? Av sitt førstefødte barn som sov i rommet ved siden etter å ha blitt sunget i søvn av far før jorden under henne startet å skjelve? Jeg vet ikke, og jeg ville ikke ha skjenket denne uvissheten en tanke, var det ikke for dette bildet. Nå slipper ikke tanken meg. Øret ditt er et sted for berøring og kjærtegn, forsiktig og nært. Din elsker, ditt barn og din frisør får røre ved det. Knappest noen andres hender får komme så nært ett av ditt viktigste sanseapparater. Det er intimiteten, tilliten, håpet og troen i livet som inntar oss fra denne stolen. Årets bilde er rett og slett til å tåres av.

<B>Tolv ganger tolv</B>
Tolv prisverdige øyeblikk fra tolv ulike geografiske kartpunkter. Dette viser et stort spenn i pressefotografisk fortellerkunst. Vi blir tatt med på mange reiser, inn i mange møter med nye mennesker. Norske pressefotografer er ikke bare i Norge, Men de er her også, og de er det med våkent nærvær, som vinnerbildene tatt her hjemme så tydelig viser oss det. Du behøver ikke reise til Uganda for å ta et bilde som beveger. Mimsy Møller reiste til Hausmannsgata i Oslo. Det ble det pris av. For den som er fokusert venter øyeblikket på neste gatehjørne, like gjerne som i neste verdensdel. Og det er øyeblikk med skjeve blikk, gode smil, empatisk lyttende og rocka røffhet. Årets utstilling viser hele denne bredden.

<B>Kompromissløse møter</B>
Den minner oss også om at det bor en fortelling i ethvert øye som ser. Derfor er det viktig at det er flere, mange og forskjellige øyne som ser i norsk presse – og som vil formidle noe av det de ser, med sine bilder. Den demonstrerer også tydelig at det blant norske pressefotografer ikke bare er fotojournalister, men også fine fotografer som våger å gå nært og tar sjansen på lukten av svette i det de eksponerer. Her er bilder av høy fotografisk fortellerkvalitet med et motiv, en komposisjon og en teknikk som overbeviser. Harald Hendens menneskeportrett fra Uganda gir gåsehud. Linda Næsfeldt har fanget en far og en datter med en treffsikker og seende portretthånd som jeg tror mange kolleger vil misunne og samtidig unne henne. Karin Beate Nøsterud har med sin kombinasjon av video og stillbilder har med ubarmhjertig dokumentarisk teft fanget et stykke grymt russisk dødsdrama som får hårene til å reise seg. Og jeg vil gjerne se mer av dette kaliberet: Modigere nærhet, tettere trykk. Mer svette, folkens. Flere kompromissløse møter - mer svette – mindre zoom!

<B>Kvinnelig heder</B>
Årets prisliste og utstilling er også en fin-fin fanfare for kvinnenes inntog i pressens prismanesje, og en viktig synliggjøring av norske kvinners bidrag til det gode pressefotografiet. To ganger av i alt to og førti har en kvinne blitt kredittert med prisen for Årets Bilde her til lands. Statistikkens balanse, bransjens mangfold og bildenes fortellerkraft ville neppe være skadelidende av at den snart går til en kvinne igjen. Så - en ekstra skål for årets priskvinner – og på ingen måte ikke til forkleinelse for alle de gode gutta! Jeg gleder meg alt til neste år!